"What minds whent through your brain.." (om ski VM)

Ski VM i Oslo er godt i gang, og byr på mye god underholdning.
Når Marit Bjørgen kommer ut av tåkehavet og krysser mållinjen først jubles det over hele landet. Det samme skjer når Petter Northug spurter fra konkurrentene de siste 600 meterne før mål.

Men om man får med seg den internasjonale pressekonferansen etterpå, er jeg ikke sikker på at det jubles like høyt.
Jeg fikk tilfeldigvis med meg den internasjonale pressekonferansen til Petter Northug etter seieren på 30 km duathlon. Petter selv imponerte faktisk med ganske god engelsk.
Den som fikk latteren frem var den norske ordstyreren på pressekonferansen, som stilte innledende spørsmål på usedvanlig dårlig engelsk.
Nå er det jo en ganske kjent sak at engelsk er vrient for østlendinger å uttale - men det må jo være mulig å finne en som kan klare jobben, slik at man unngår pinlige blemmer.

Slike blemmer som:
"What mainds whent through your brain..."

Det skal ikke være mulig!! Ikke på en (forhåpentligvis) godt planlagt internasjonal pressekonferanse!

Om blogging og sånn

Jeg har hatt blogg i mange år, riktignok på et annet sted enn blogger.
Det siste året har jeg hatt en pause, men er så smått begynt igjen her.

I den forbindelse har jeg jo surftet litt på nettet på ulike blogger, og ser at det er utrolig mange morsomme og spennende varianter.
Det er jo en stor overvekt av interiørblogger, moteblogger og ikke minst mor og barn blogger.

Det er flere grunner til å blogge, og for meg er det et sted å få utløp for frustrasjon, kreativitet, skråblikk, gamle minner og nye opplevelser.
Jeg er ikke så opptatt av hvem som leser bloggen, og har ingen intensjon om å ende på topplistene.

Men når man da ser på Norges mest populære blogger, så blir jeg forundret over åpenheten og ikke minst norskkunnskapene (eller mangelen på sådan). De aller fleste har flotte og morsomme bilder, men språket er jo helt på bærtur. Mulig det er fordi vedkommende er veldig ung, og har en overvekt av unge lesere.

My life as Tommy
En av nykommerne som deler det meste som skjer i livet hans. Flott gutt, spennende vinkling - men utrolig dårlig språk.
Han er så åpenhjertig at jeg godt skjønner at han får mange lesere.

Sinnabloggeren
Også en tidligere prisvinner, som i tillegg til å være sinna også har en kreativ side. Denne bloggeren er favoritten til Anne Kath. (Herland), og jeg skjønner hvorfor. For hun er sinna. Og hun skriver på dialekt, noe hun gjør godt. Men igjen, med alt for mange skrivefeil.

Dette er bare to eksempler, jeg kunne listet opp mange flere. Og som sagt; jeg er imponert over hvor modige og åpne de er. De står frem med navn og bilde, og skiller seg sånn sett klart ut fra oss andre "feiginger". Mulig det har noe med alder å gjøre, de er oppvokst med at blogg, mms, facebook, twitter og andre sosiale medier utgjør en viktig del av livet.

Reddende Engel

For noen år tilbake bodde jeg i sentrum av byen.

Daglig gikk jeg gjennom en gate som var belastet med noen av byens eldre garde av ”løse fugler”. Det var de samme menneskene som satt der hver dag, de var høflige men også skamfulle.
Etter hvert var jeg på hils med dem.

”God morgen skjønne jomfru” runget det fra et smau en morgen jeg gikk forbi.
Smilende ropte jeg tilbake ”God morgen ridder Blåskjegg!”
Vi brøt isen den dagen.

På vei hjem kjøpte jeg med meg et par øl og litt mat som jeg spurte om han ville ha.
Ridder Blåskjegg satt på trappen med tårer i øynene og et takknemlig smil.
”Du, skjønne jomfru” sa han. ”Du vil få din lønn i himmelen”.
”Nåja” sa jeg, ”smilet ditt er takk nok for meg”.

I tiden som fulgte fikk han noen småpenger og litt mat og drikke i ny og ne.
En sen kveld jeg skulle gå hjem fra byn, ble jeg stoppet av en fremmed mann i denne gaten. En mann med kaldt blikk som ikke lot meg passere.
Da runget det fra smauet: ”Plager han deg skjønne jomfru?”
Der stod ridder Blåskjegg i egen truende person og den fremmede forsvant i mørket.
Denne gangen var det jeg som fikk tårer i øynene av takknemlighet.

Jeg er ikke så ofte i den gaten lengre. Aner ikke om ridder Blåskjegg er i live. Men jeg synes jeg hører ham viske ”hei skjønne jomfru!” når jeg passerer smauet hans…

Parkering - en røverhistorie!

Min søster var et yndig lite barn. Lys i håret og store blå øyne, og med en utrolig vakker sangstemme. I tillegg hadde hun en meget livlig fantasi, som resulterte i de mest fantastiske historier.

Denne historien er intet unntak.

Hun var 4 år og satt på bosspannet (oversatt: søppelspann) mens hun sang for nabofruen som vasket bilen. Nabofruen gnikket som besatt på en flekk på bildøren som ikke gikk bort.

-Hva er det for noe? spurte min søster.

-Jeg skjønner ikke dette jeg, det er en hvit flekk her som ikke går bort, sa nabofruen

-Det er pappa som har laget den flekken, repliserte min søster

-Hva er det du sier? Har faren din laget flekken på bilen min??

-Jada, det har han! Du skjønner, han skulle parkere bilen i går, og da kom han borti din bil. Men han sa bare ”oisann, der kom vi borti den bilen, men det gjør jo ingenting”!

Nabofruen ser bestyrtet på min søster, og spør henne en gang til om dette er helt sant.
-Klart det er sant, jeg lyver jo ikke om sånne ting! svarte min søster.

Da bilen var ferdig vasket kom nabofruen på døren for å snakke med mor. Hun fortalte historien hun hadde fått servert av min søster og spurte om det medførte riktighet. Mor kunne ikke forstå at far hadde gjort noe sånt, men lovet å spørre ham når han kom hjem fra jobb.

Som sagt så gjort, men far bedyret at han ikke hadde vært borti bilen til naboen.

Da det var leggetid for min søster, fant mor frem boken det ble lest fra hver kveld. Hun bladde seg tilbake der høylesningen hadde stoppet kvelden i forveien. Så bladde hun enda noen sider tilbake. Og så begynte hun å le. Høyt! Og til slutt trillet lattertårene.

Det ble ikke noen høytlesning for min søster den kvelden. Derimot leste mor høyt for nabofruen. Boken het Aurora og den blå bilen. Det er i den boken pappaen til Aurora får sertifikat. Første gang han skal parkere er han uheldig og kommer borti en bil og sier: ”oisann, der kom vi borti den bilen, men det gjør jo ingenting”!

Nemi, pappa og sjokoladekaken

Da jeg var liten lagde farmor alltid verdens beste sjokoladekake. Delfiakake het den. Mørk sjokolade med litt kjeks inni og geletopper oppå. Den kaken var noe av det beste jeg visste. Noen søndager fikk vi med oss den kaken hjem etter at vi hadde vært på besøk hos farmor.

Den ble plassert i kjøleskapet, og vi fikk utdelt et lite stykke når mor mente vi fortjente det. Noe som var alt for sjelden etter min mening!

En søndag hadde far vært på besøk hos farmor. Utpå kvelden kom han inn på stuen med det jeg trodde var et stykke delfiakake i hånden. Som det griske lille sjarmtrollet jeg var, hoppet jeg opp og ned foran far mens jeg ropte ”Jeg vil også ha! Jeg vil også ha!!!”

Min far så på meg, smilte lurt og sa ”klart du kan få”, og så ga han meg kakestykket han hadde i hånden. Jeg så på ham med et takknemlig blikk, ”tusen takk pappa!!”

Så tok jeg et STORT tygg av det jeg trodde var sjokoladekake.

Jeg tygget fornøyd, men…..hva i alle dager…det smakte jo ikke sjokolade….det smakte…det smakte noe jeg aldri hadde smakt før. En metallisk smak…

Jeg løp ut på kjøkkenet og spyttet ut det jeg hadde i munnen. Da jeg kom inn igjen på stuen stod far og lo så tårene trillet.

Alt min far klarte å hikste frem var: ”HA, HA, HA, hvordan smakte blodpuddingen?”

Nemi maler ungene til lensmannen!

I serien ”barndomsminner”, er jeg nå kommet til den gangen jeg malte ungene til lensmannen med neglelakk. Jeg har en fornemmelse om at jeg var et barn som bare en mor kan elske

Jeg vokste opp i et typisk rekkehusområde. Lange rekker med hus med store grøntområder og lekeplasser. Rett og slett et eldorado for en aktiv liten frøken.

På den andre siden av lekeplassen bak en hekk med ”stikkebusker” bodde lensmannen. Han var høy og tynn med stort skjegg og myndig stemme. Han hadde flott uniform, politibil, schäfer, kone og to barn.

Lensmannen var en bestemt mann. Når han hevet stemmen ble rakkerunger forvandlet til englebarn på et blunk!

Som barn flest lekte vi ofte politi og røver eller indianer og hvit. Inspirert av Sølvpilen hadde vi loddtrekning om hvem som skulle være Sølvpilen, Falk, Månestråle, Judo eller Harry og Ted. Vi manglet Tinka, men terrieren Tussi gjorde nytten.

Ekte indianere hadde jo krigsmaling, og vi var intet unntak. Kreativiteten var stor. Vi brukte gjørme, sot, vannmaling, mors leppestift…og altså min idé om å bruke neglelakk. Knall rød neglelakk.

Den røde neglelakken funket kjempefint, og ungene til lensmannen ble flotte. Tre røde streker på hvert kinn og to i pannen. Ugh – ugh!

Utpå ettermiddagen ble ungene til lensmannen ropt inn til middag. Vi andre var på vei over lekeplassen da vi hørte et brøl.

Vi snudde oss forferdet og så at det var lensmannen som brølte. Han var sint! Kjempesint!

Han forserte hekken med stikkebusker som en hekkeløper i verdensklasse, grep tak i meg og ropte: ”Neglelakk!!! Har du malt ungene mine i ansiktet med neglelakk???”

”Vi lekte indianere og måtte ha krigsmaling” stotret jeg frem.

”Men NEGLELAKK Nemi????? Det går jo ikke av!!!!”

”Jo da, det går bort med neglelakkfjerner, det bruker alltid mamma” sa jeg mens tårene trillet.

”MAN BRUKER IKKE NEGLELAKKFJERNER I ANSIKTET NEMI! DET INNEHOLDER ACETON!!!!!!!”

Jeg visste jo ikke hva aceton var, og siden lensmannen ikke ville ha krigsmalte barn, så troppet han opp på døren hos mor med meg i et fast grep.

Mor fikk samme overhaling som meg, samt en grundig lekse om hvor umulig lille Nemi var.

Mor tok ansvar, ringte apoteket og fikk hvite hvordan man fikk fjernet neglelakken.

Og jeg…jeg fikk husarrest for syns skyld så lenge ungene til lensmannen hadde røde kinn… :/

Nemi liker ikke Charterturer

Jeg er en av dem som ikke liker charterturer. Jeg kan rett og slett ikke fordra å reise i flokk, spesielt ikke i charterflokker. Rett og slett fordi det er noe med charterkulturen jeg ikke fikser.

Norsk charterkultur:
1. Vær tidlig ute på flyplassen slik at du er sikker på at du er førstemann til å sjekke inn.
2. Ha aldri billett og pass lett tilgjengelig
3. Tøm tax-free butikken etter beste evne, det er sikkert ikke mulig å få tak i sigaretter og sprit dit du skal
4. Still deg i kø ved gaten, sånn at du er sikker på at du får det flysetet som står på billetten din
5. Gå sakte ned midtgangen på flyet. Bruk hele hyllen over setet til dine poser og bag’er sånn at de andre ikke får plass til sitt
6. Sørg for å gå på toalettet akkurat når maten serveres i flyet, sånn for å virkelig lage kaos i midtgangen
7. Drikk gjerne til du stuper, sånn at toalettbesøkene blir så hyppig som mulig
8. Vær førstemann av flyet, reis deg gjerne opp i det flyet lander
9. Stå helt inntil bagasjebåndet, selv om kofferten din er den siste som kommer
10. Løp ut til bussen som skal til ditt hotell, vær førstemann inn for å velge sete til deg selv + et eget sete til tax-free posene
11. Sjekk inn på hotellet, gå rett i baren….og skål!

Joda, jeg har vært på charterturer opptil flere ganger. Men det begynner å bli mange år siden nå.

Jeg foretrekker å reise til steder der jeg slipper å vasse i stupfulle nordmenn eller svensker! …og ja, jeg vet at ikke alle er like fulle hele tiden

Hva foretrekker du?

Hvorfor ringer du egentlig?

Hvorfor ringer man for å spørre hvordan noen har det, når man ikke spør…???
Jeg bare spør…!

R i i i i i i n g !
Nemi: Hei, det er Nemi!
Venninne: Hei Nemi, det er meg!
Nemi: Åh hei! Så koselig at du ringer da. Hvordan går det med deg?
Venninne: Joda, det går bra her. Mye styr før 17. mai vet du.
Nemi: Hehe, det skjønner jeg. Skal barna gå i toget?
Venninne: Joda, de skal gå i tog begge to.
Nemi: Skal du ha familien på kaffe etterpå i år også?
Venninne: Ja, de kommer hele gjengen. Jeg har bakt kaker og boller, og grillen er gjort klar for grillpølsene.
Nemi: Hvordan gikk det på eksamen da?
Venninne: Jo, jeg tror det gikk greit. Litt vanskelige oppgaver, men jeg svarte i alle fall på alle spørsmålene.
Nemi: Det gikk sikkert fint, du pleier jo alltid få gode karakterer!
Nemi: Men du, hvordan går det med din mor? Har hun kommet seg etter operasjonen?
Venninne: Hun er litt skral enda, men legene mener hun skal bli helt frisk.
Nemi: Det var godt å høre. Hun får ta tiden til hjelp – og hun har jo dere også da, som stiller opp for henne.
Venninne: Ja, hun er jo heldig sånn sett. Men det tar jo på for alle.
Nemi: Kjekt å høre at alt går bra med dere da. Var det noe spesielt du lurte på eller?
Venninne: Neeeei, tenkte bare jeg skulle ringe for å høre hvordan du har det jeg.
Nemi: Jeg har det helt flott jeg. Vi skal…………
Venninne: NEI!!!!! Ikke dra katten i halen!!!
Nemi: …eh…
Venninne: IKKE dra katten i halen sa jeg!!!!
Nemi: …eh…knis….
Venninne: Du Nemi, jeg er nødt til å legge på her jeg. Gullungen nekter å slippe halen til katten!

Valentines Day

I dag er det 14. februar og valentine.
Dagen der vi sender kort, blomster, dikt og sms'er til den store gullmedaljen.

Det er ikke så mange år siden vi i Norge ikke gjorde noe ut av denne dagen, men de senere årene har det jo eksplodert.
Blomsterbutikker og gullsmeder har omsetningsrekorder, og vi lar oss rive med.

Men det er jo litt hyggelig å få oppmerksomhet også da!

Ha en strålende Valentines Day

Alfakvinne - jeg?

Jeg var på fest i den norske (og forøvrig kalde) fjellheimen i helgen. Absolutt hyggelig, men på vei hjem kommer det alltid noen gode (eller mindre gode) ideer fra venner og kollegaer.
Merkelig hvordan privatlivet mitt diskuteres på nattestid når promillen stiger.

Jeg velger å tolke det dithen at de vil mitt beste - altså at jeg burde finne meg en mann.

Nå er det jo ikke sånn at jeg er singel med vilje. Og hvorfor i alle dager er det så negativt å være singel egentlig? Jeg ser bare ikke problemet!

Men, lørdag kveld fikk jeg altså en av de mer interessante teoriene jeg har hørt om meg selv:
Kollega: Dette blir kanskje litt personlig Nemi, men jeg tar det likevel.
Nemi: ...eh, ok...tror jeg...
Kollega: Jeg tror du skremmer mannfolka vekk jeg!
Nemi: ...eh, men det er jo ikke min skyld at noen menn er lettskremt!
Kollega: Neida, men du er jo en sånn Alfakvinne!!
Nemi: Alfa-what?
Kollega: Sånn Alfakvinne vet du, som Alfamann - bare kvinne!
Nemi: (herlig logikk midt på natten)
Kollega: Så jeg tror jeg har løsningen!
Nemi: ..eh...javel?
Kollega: Jepp! Du må enten finne deg en tøffel som tåler at du durer i vei, eller så må du finne deg en Alfamann som ikke tåler det!

Kollegaen min smilte og var tydelig fornøyd med seg selv, mens jeg gikk lett hoderystende videre.
Tror heller jeg satser på å finne en jeg liker jeg, med eller uten tøfler!