Reddende Engel

For noen år tilbake bodde jeg i sentrum av byen.

Daglig gikk jeg gjennom en gate som var belastet med noen av byens eldre garde av ”løse fugler”. Det var de samme menneskene som satt der hver dag, de var høflige men også skamfulle.
Etter hvert var jeg på hils med dem.

”God morgen skjønne jomfru” runget det fra et smau en morgen jeg gikk forbi.
Smilende ropte jeg tilbake ”God morgen ridder Blåskjegg!”
Vi brøt isen den dagen.

På vei hjem kjøpte jeg med meg et par øl og litt mat som jeg spurte om han ville ha.
Ridder Blåskjegg satt på trappen med tårer i øynene og et takknemlig smil.
”Du, skjønne jomfru” sa han. ”Du vil få din lønn i himmelen”.
”Nåja” sa jeg, ”smilet ditt er takk nok for meg”.

I tiden som fulgte fikk han noen småpenger og litt mat og drikke i ny og ne.
En sen kveld jeg skulle gå hjem fra byn, ble jeg stoppet av en fremmed mann i denne gaten. En mann med kaldt blikk som ikke lot meg passere.
Da runget det fra smauet: ”Plager han deg skjønne jomfru?”
Der stod ridder Blåskjegg i egen truende person og den fremmede forsvant i mørket.
Denne gangen var det jeg som fikk tårer i øynene av takknemlighet.

Jeg er ikke så ofte i den gaten lengre. Aner ikke om ridder Blåskjegg er i live. Men jeg synes jeg hører ham viske ”hei skjønne jomfru!” når jeg passerer smauet hans…