Da jeg var liten lagde farmor alltid verdens beste sjokoladekake. Delfiakake het den. Mørk sjokolade med litt kjeks inni og geletopper oppå. Den kaken var noe av det beste jeg visste. Noen søndager fikk vi med oss den kaken hjem etter at vi hadde vært på besøk hos farmor.
Den ble plassert i kjøleskapet, og vi fikk utdelt et lite stykke når mor mente vi fortjente det. Noe som var alt for sjelden etter min mening!
En søndag hadde far vært på besøk hos farmor. Utpå kvelden kom han inn på stuen med det jeg trodde var et stykke delfiakake i hånden. Som det griske lille sjarmtrollet jeg var, hoppet jeg opp og ned foran far mens jeg ropte ”Jeg vil også ha! Jeg vil også ha!!!”
Min far så på meg, smilte lurt og sa ”klart du kan få”, og så ga han meg kakestykket han hadde i hånden. Jeg så på ham med et takknemlig blikk, ”tusen takk pappa!!”
Så tok jeg et STORT tygg av det jeg trodde var sjokoladekake.
Jeg tygget fornøyd, men…..hva i alle dager…det smakte jo ikke sjokolade….det smakte…det smakte noe jeg aldri hadde smakt før. En metallisk smak…
Jeg løp ut på kjøkkenet og spyttet ut det jeg hadde i munnen. Da jeg kom inn igjen på stuen stod far og lo så tårene trillet.
Alt min far klarte å hikste frem var: ”HA, HA, HA, hvordan smakte blodpuddingen?”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar