Min søster var et yndig lite barn. Lys i håret og store blå øyne, og med en utrolig vakker sangstemme. I tillegg hadde hun en meget livlig fantasi, som resulterte i de mest fantastiske historier.
Denne historien er intet unntak.
Hun var 4 år og satt på bosspannet (oversatt: søppelspann) mens hun sang for nabofruen som vasket bilen. Nabofruen gnikket som besatt på en flekk på bildøren som ikke gikk bort.
-Hva er det for noe? spurte min søster.
-Jeg skjønner ikke dette jeg, det er en hvit flekk her som ikke går bort, sa nabofruen
-Det er pappa som har laget den flekken, repliserte min søster
-Hva er det du sier? Har faren din laget flekken på bilen min??
-Jada, det har han! Du skjønner, han skulle parkere bilen i går, og da kom han borti din bil. Men han sa bare ”oisann, der kom vi borti den bilen, men det gjør jo ingenting”!
Nabofruen ser bestyrtet på min søster, og spør henne en gang til om dette er helt sant.
-Klart det er sant, jeg lyver jo ikke om sånne ting! svarte min søster.
Da bilen var ferdig vasket kom nabofruen på døren for å snakke med mor. Hun fortalte historien hun hadde fått servert av min søster og spurte om det medførte riktighet. Mor kunne ikke forstå at far hadde gjort noe sånt, men lovet å spørre ham når han kom hjem fra jobb.
Som sagt så gjort, men far bedyret at han ikke hadde vært borti bilen til naboen.
Da det var leggetid for min søster, fant mor frem boken det ble lest fra hver kveld. Hun bladde seg tilbake der høylesningen hadde stoppet kvelden i forveien. Så bladde hun enda noen sider tilbake. Og så begynte hun å le. Høyt! Og til slutt trillet lattertårene.
Det ble ikke noen høytlesning for min søster den kvelden. Derimot leste mor høyt for nabofruen. Boken het Aurora og den blå bilen. Det er i den boken pappaen til Aurora får sertifikat. Første gang han skal parkere er han uheldig og kommer borti en bil og sier: ”oisann, der kom vi borti den bilen, men det gjør jo ingenting”!
Ha ha ha ha haaaaaaaaaaaaaaaa!!!!!!! Jeg sitter og koser meg i sofakroken, med gamle blogginlegg som jeg ikke har fått med meg. Og da kommer jeg over dette. Kan jo ikke annet enn å tenke tilbake på herlige, bekymringsfrie dager, sittende på bosspannet, med dinglende bein. bein som var så korte at jeg måtte hoppe for å komme opp på spannet før jeg satte igang konserten for alle som var så (u)heldige å være i nærheten. Fantasien er fremdeles en fast følgesvenn, og evnen til å leve meg godt og grundig inn i en bok er helt klart tilstede. Forskjellen er bare at alle bøkene er pastellfargede og handler om kjærlighet! Takk for påminnelsen kjære Nemi, barndommen vår var aldri kjedelig!! :-)
SvarSlett