Nemi tenker positivt

I dag er det 24. juni, og i Bergen er det 9 grader og regn.
Skikkelig surt og kaldt, og ikke mye som minner om sommer. Dette fikk meg til å tenke på barndommen, og hvordan sommeren var den gangen....

Husker dere når vi var små? Det husker i alle fall jeg, det var et bekymringsløst liv med positive fortegn. Sommeren – i mine minner badet vi hver dag, og jeg kan nesten ikke huske at det regnet. Men om det kom en regnbyge så badet vi likevel.

Regnet hørte høsten til, vi hoppet i sølepytter med et smil om munnen. Da bladene falt av trærne tok vi dem inn og tørket dem og brukte dem til å lage flotte bilder!! Plutselig kom vinteren, snøen dalte ned, snø som faktisk ble liggende hele vinteren. Vi kunne gå på ski og skøyter hver dag, bygge snøhuler og ha snøballkrig!
Da våren kom kunne vi nesten ikke vente med å skifte ut vinterstøvletter med lette vårsko. Første dagen med bar asfalt og vårsko, da følte jeg meg så lett…nesten som om jeg svevde. Vi tok frem hoppetau og hoppestrikk, tegnet paradis…og ventet… Ventet til sommeren kom, så vi kunne gå barbeint i gresset.

Er vi like bekymringsløse som voksne? Jeg er jo klar over at mine barndomsminner sannsynligvis spiller meg et puss. Det var nok ikke fint vær hver dag om sommeren, men er det noe poeng å forandre barndomsminnene egentlig?  Som voksne har vi faktisk mye å lære av et barnesinn. Ikke minst når det kommer til å tenke positivt. Som voksne er vi blitt realister, og basert på enkelte erfaringer har vi glemt å tenke positivt. Er glasset halvfullt eller halvtomt???
Jeg er nok av dem som er irriterende positiv. Jeg velger å se lyst på livet, jeg velger å smile til verden, og jeg velger å tenke positivt. For det er faktisk et valg. Livet består av en uendelig mengde med valg og muligheter, det gjelder bare å få øye på dem…