I gode og onde dager

Foto:nrk.no

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke kommentere bruddet mellom Tone Damli og Aksel Hennie.
Rett og slett fordi jeg ikke er opptatt av slikt.
Men så er det media da, som oversvømmes av denne saken. Det er jo komplett umulig å åpne aviser eller nettaviser uten at dette er toppsak.

Hvordan i all verden ble det slik?
Hvorfor er et brudd mellom to kjendiser så viktig at det danker ut det meste av elendighet i resten av verden?

Det er jo alltid trist når et forhold tar slutt, spesielt for dem det gjelder.
Vi vet alle hvor vondt det er å ta den beslutningen, og har i grunnen mer enn nok med oss selv i en slik situasjon. Jeg tør ikke tenke på hvor vondt det må være å få bruddet klint utover avisforsider, nettaviser, blogger, twitter, facebook, radio og tv.

Men, så har det seg jo sånn at Tone og Aksel har stilt opp på mer eller mindre alt av røde løpere de siste årene. Det er vel ikke en film, konsert, moteshow eller kjendisfest de har gått glipp av.
I tillegg har de brettet ut forholdet sitt i magasiner, aviser, blogg, twitter og tv-program.
De har invitert hele Norge inn i sin verden, de har kysset og klemt, forlovet seg,  tvitret og blogget i all offentlighet. Hvordan kan man da forvente at ikke nordmenn vil vite hva som har skjedd?

Saken topper seg når blogger Christian Burmeister publiserer et innlegg på sin blogg med påstander om utroskap, og blir «tvunget» til å slette innlegget av advokat Elden som truer med søksmål på vegne av Tone Damli. Norge er vel ikke helt klar for en kjendissladderside ala Perez Hilton helt enda.
Jeg er ingen juridisk ekspert, så jeg kan ikke uttale meg om grunnlaget for søksmål her. Men hva om noen av ryktene er sanne? Jeg skjønner at også kjendiser har rett til privatlivets fred, men har ikke Tone og Aksel opphevet den retten i form av å være så åpen i alle medier om de gode dagene?
Jeg synes det er en smule naivt å tro at ikke sladder også når mediene. Sosiale medier er kommet for å bli, også i onde dager.

Tiden vil vise om det er hold i noen av ryktene som svirrer rundt i redaksjoner i hele landet og på sosiale medier. Personlig bryr jeg meg ikke om hvem som har vært utro med hvem. Jeg er mer opptatt av den prinsipielle debatten om hva som kan og bør postes på sosiale medier både i gode og onde dager.

Er ensomhet tabu?

Følgende melding ble postet på FB-siden til Bergens Tidende i dag:
Er det vanskelig å danne nytt nettverk? Som innflytter til byen, eller etter skilsmisse der vennene fulgte ekspartneren, eller helt andre situasjoner der du plutselig oppdager at du har tid og ønsker nye venner. Hva har du prøvd? Er ensomhet tabu?

Det fikk meg til å tenke. For dette er noe som rammer veldig mange.

For de fleste er sikkert samlivsbrudd en årsak til ensomhet. Enten fordi vennene henger med eksen, eller fordi du i forelskelsen har glemt dine egne venner.
Jeg kjenner meg godt igjen i usikkerheten etter et brudd; hvilke venner er "mine"?
Det blir da ganske lett for at man sitter hjemme, med 600 venner på FB, og likevel har man ingen å gå ut med en fredagskveld.
Hvorfor blir det sånn egentlig? Og er kvinner mer ensomme enn menn?

Er vi så travelt opptatt med å ha det travelt, at vi rett og slett velger bort de ekte vennene?

Jeg skal innrømme at jeg har valgt bort noen av vennene mine. Rett og slett fordi vi har vokst fra hverandre gjennom årene. Da alle fikk barn følte jeg meg så utenfor at jeg fikk meg nye venner uten barn. Og de vennene har jeg enda.

Det jeg erfarte er at man rett og slett må tørre å finne nye venner. Enten det er gjennom jobb, interesser, kurs eller sosiale medier. Det gjelder å være modig og spørre "skal vi ikke ta en kaffe en dag". Det er en god start!
Jeg sa ja til mange invitasjoner i jobbsammenheng, enten det var kino, teater, fotball, revy, vinsmaking osv. Da treffer man alltid mange andre med samme interesse. Og viser man interesse for andre, så kan man plutselig ende opp med nye venner. J
eg sparket fra, og dro på ferie med 3 helt nye venner. Venner med samme interesse som meg. Venner som er "venner for livet".

Men, tilbake til ensomheten.
Er det tabu å være ensom?
Er det selvpåført?
Er man så opptatt av å være sosial på nett at man glemmer det virkelige livet?

Jeg tror mange har gått i den fellen.

Men, man er jo ikke ensom bare fordi man er alene.
Jeg stortrives i min egen ensomhet, synes det er deilig å slå av bryteren og bare få være i fred.
Selv på en fredag. Mulig det er fordi jeg vet at jeg kan ringe en venn om jeg har lyst å være sosial.

Konklusjonen er:
Du må tørre å ta kontakt med andre mennesker for å få nye venner.
Om du våger får du kanskje en venn for livet...